Skal ulempene for arbeidstakeren med å bli sagt opp veies opp mot ulempene for bedriften ved å beholde arbeidstakeren ?
Arbeidsmiljølovens § 15-7,2 bestemmer følgende:
Ved avgjørelse av om en oppsigelse har saklig grunn i driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, skal det foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker.
For arbeidstakeren oppleves det vanligvis som en stor ulykke å bli oppsagt. Han mister arbeid, kanskje status, lønn, pensjonsopptjening og det sosiale fellesskapet på arbeidsplassen. Samfunnet har imidlertid et sikkerhetsnett som skal hjelpe oppsagte arbeidstakere. Dette gjøres gjennom dagpenger og ved støtte og hjelp til omskolering dersom det er nødvendig. Folketrygden sikrer en basis alderspensjon selv om man ikke har pensjonsopptjening i en privat pensjonsordning.
Det kan tenkes situasjoner der ulempene for bedriften vil være mindre enn ulempene for arbeidstakeren. Det gjelder særlig ved oppsigelse av eldre arbeidstakere, som har små muligheter på arbeidsmarkedet, og som risikerer å måtte gå på sosialhjelp etter at perioden for de ordinære ytelsene fra NAV er ute og frem til de fyller 67 år. Er situasjonen for bedriften tilstrekkelig kritisk, må imidlertid slike hensyn fare. Alternativet er kanskje at bedriften går konkurs, og alle medarbeiderne mister jobben.