Skriv ut

Er oppsigelse saklig hvis medarbeideren kan tilbys annet arbeid?

Arbeidsmiljølovens § 15-7,2 bestemmer følgende:

Skyldes oppsigelsen driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, er den ikke saklig begrunnet dersom arbeidsgiver har et annet passende arbeid i virksomheten å tilby arbeidstaker.

Arbeidsgiveren har altså plikt til å prøve å finne en annen stilling til en ansatt som mister jobben sin. Dette betyr ikke at arbeidsgiveren må opprette en ny stilling, men han må tilby arbeid hvis det finnes ledige stillinger i bedriften. Det sier seg selv at ikke enhver ledig stilling er aktuell å tilby. En oppsagt regnskapsmedarbeider kan for eksempel ikke tilbys en ledig stilling som ingeniør. Men hvis arbeidstakeren må antas å kunne fylle den ledige stillingen relativt greit etter å ha blitt lært opp, må stillingen tilbys ham. At bedriften heller kunne tenke seg å hente inn en ny og bedre kvalifisert medarbeider utenfra, er ikke grunn nok til å ikke å tilby den ledige stillingen til den oppsagte arbeidstakeren.

Er arbeidsgiveren pliktig til å tilby en stilling som status- og lønnsmessig ligger under stillingen til den oppsagte arbeidstakeren? Svaret er ja. En annen sak er at arbeidstakeren ikke behøver å akseptere, men da har i alle fall arbeidsgiveren gjort sitt.

Jo eldre arbeidstakeren er, og jo lengre arbeidstakeren har arbeidet i bedriften, desto mer forventes det av arbeidsgiveren når det gjelder å finne en ledig stilling.

Hvis det er flere arbeidstakere som blir sagt opp, og bare én eller noen av dem kan tilbys annen ledig jobb i bedriften, må ofte et bredt spekter av hensyn tas. Er bedriften i en vanskelig økonomisk situasjon, vil det normalt være saklig å tilby stillingen til den av de oppsagte som utpeker seg som best kvalifisert. Er ikke situasjonen så kritisk, vil det være saklig å ta hensyn også bl.a. til arbeidstakernes alder, sosiale situasjon og ansiennitet, altså slik at disse hensynene veies mot bedriftens behov for å få den best kvalifiserte arbeidstakeren i den ledige stillingen.

(Arbeidsmiljøloven § 15-7,2)