Arbeidsmiljølovens § 15-7,2 bestemmer følgende:
Ved avgjørelse av om en oppsigelse har saklig grunn i driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, skal det foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker.
For arbeidstakeren oppleves det vanligvis som en stor ulykke å bli oppsagt. Han mister arbeid, kanskje status, lønn, pensjonsopptjening og det sosiale fellesskapet på arbeidsplassen. Samfunnet har imidlertid et sikkerhetsnett som skal hjelpe oppsagte arbeidstakere. Dette gjøres gjennom arbeidsledighetstrygden og ved støtte og hjelp til omskolering dersom det er nødvendig. Folketrygden sikrer en basis alderspensjon selv om man ikke har pensjonsopptjening i en privat pensjonsordning.
Det kan tenkes situasjoner der ulempene for bedriften vil være mindre enn ulempene for arbeidstakeren. Det gjelder særlig ved oppsigelse av eldre arbeidstakere, som har små muligheter på arbeidsmarkedet, og som risikerer å måtte gå på sosialhjelp etter at perioden for ledighetstrygden er ute og frem til de fyller 67 år. Men er situasjonen for bedriften tilstrekkelig kritisk, må slike hensyn fare. Alternativet er kanskje at bedriften går konkurs, og alle de ansatte mister jobben.
(Arbeidsmiljøloven § 15-7,2)
